Noen flere eksempler

Jeg har hatt ett kunstprosjekt i en barnehage — da snakket vi veldig mye. Kanskje litt for mye, og jeg tror jeg la listen utenfor det potensielle utviklingsområdet til barna. Jeg forsøkte å få barna med på å drive både komposisjon og bevisst fargevalg i forhold til følelser som bildet skulle kommunisere (og de skulle i tillegg samarbeide om bildet). Resultatet ble at barna ble slitne underveis i prosjektet, og jeg endte opp med å ta mer styring siden vi måtte ha et produkt, og vi måtte følge planen for å nå det.

Jeg hadde et bokbindingskurs (eller, det skulle egentlig være en kollokvie men det ble et kurs) for kunsthøgskolestudenter nærmere min egen alder. Der var vi på forhånd enige om hvorfor vi var der. Jeg hadde hatt et kurs i de bokbindingsteknikkene ganske så rett før, og var veldig bevisst de stedene hvor jeg følte kursholderen hadde vært utydelig i kommunikasjonen, og passet på å kommunisere disse tingene tydligere. Andre dagen lot jeg også noen av de som hadde vært til stede første dagen undervise de som hadde gått glipp av den. Jeg gjorde det mest fordi det virket som en luddig ting å gjøre, men jeg tror det fungerte godt. De fleste som gjennomførte det kurset ble dyktigere bokbindere enn det jeg er, og jeg får fremdeles ønsker om å holde et nytt.

Når det gjelder dette med språklæring. Min personlige erfaring i barnehagen leder meg til å tro at det er mer motivasjon enn bare et ønske om å formidle ubehag og ønsker. Det å bruke språket til å tulle og tøyse med kan også være en effektiv motivator. I tillegg er kommunikasjon noe som i seg selv er tilfredstillende. Barn liker å prate, ofte om de mest ubetydelige ting. Tomgangspreik om vær og ingenting er også populært blant oss voksne, men jeg tror fremdeles det er noe litt ekstra kjekt med de mer fokuserte samtalene.

Både motivasjonen som handler om å prate og bli hørt, og den som handler om å snakke om noe meningsfullt tror jeg kan være veldig nyttige i undervisningen.

Posted in Pedagogikk, filosofi og politikk and tagged .