Fortelle

Disiplin og autoritet, Summerhill og den norske skolen

«The one commandment that every parent and teacher must obey is this: thou shalt be on thy child’s side» (s.119, Neill, 1966)

Slik oppsummerer Alexander Neill budskapet sitt i klassikeren «Summerhill» fra 1966. Dette er et budskap som til dels kommer frem av en av pensumbøkene mine også, i «Elevens læringsmiljø – lærerens muligheter» (Bergkastet m.fl., 2009) står det i margen på side 155: «spill på lag med elevene». Alexander Neill fortsetter med å beskrive et eksempel på hvordan han ville kommunisere dette til elevene:

«If I should be painting a door and Robert came along and threw mud on my fresh paint, I would swear at him heartily, because he has been one of us for a long time and what I say to him does not matter. But suppose Robert had just come from a hateful school and his mud slinging was his attempt to fight authority, I would join with him in his mud slinging because his salvation is more important than the door. I know I must stay on his side while he lives out his hate in order for him to become social again.» (s.119, Neill, 1966)

Selv om jeg ikke er sikker på om psykologer eller pedagoger i dag ville være enige i at folk trenger å «leve ut hatet sitt», så tror jeg vi kan si oss enige i at vi bør gå langt i å vise at vi er på elevens side, og at dette er viktigere enn finishen på malingen til en dør. Fra «Elevens læringsmiljø» igjen: «Kanskje er det også slik at læreren på sikt må etablere en negativ konsekvens for Karsten knyttet til det å ikke jobbe eller ikke følge beskjeder, men han er da avhengig av å gjøre dette i et klima hvor det er tydelig for Karsten at det først og fremst tilbys støtte til oppgaven.»

Sitatet fra Alexander Neill over er tydelig ikke fra en norsk skole. Summerhill, skolen Neill skriver om, er en skole hvor deltakelse på undervisningsopplegget er fullstendig frivillig og hvor elevene lager reglene sine i en demokratisk samling. I boka bruker Neill ordet «autoritet» nesten som om det er et banneord. Deltakelse i det norske skolesystemet er absolutt ikke frivillig, og reglene ellers skapes av lærerene – det er heller ikke noen av bøkene på pensum som foreslår at elevene skal gis like stor makt over reglene som lærerne. Er jeg i ferd med å bli utdannet til et system av «hateful schools»?

Jeg vet ikke, men jeg tror i alle fall ikke det er meningen. Ett annet sted i boka (ibid. s.156) skriver Neill om den fryktbaserte disiplinen han mente eksisterte i skolene i Storbritannia på den tiden, og stiller den opp mot disiplinen i et orkester, som er basert på at alle har samme mål. I «Kvalitetsskolen» står det: «I dag har skolen tatt et oppgjør med straffekulturen, og lærere har ikke lov til å refse elever fysisk eller utsette dem for krenkende behandling. […] De fleste lærere ønsker ikke å framstå som autoritære eller straffende, samtidig som de anerkjenner behovet for å stoppe visse former for negativ adferd». (Ogden, 2004, s.147)

Jeg tror lærerene, lederene og administratorene i det norske skolesystemet vil ha denne orkesterdisiplinen, hvor alle jobber mot det samme målet fordi alle ønsker det samme – samtidig som de vil beholde skolen som en tvangsinstitusjon. Er dette i det hele tatt mulig? Igjen vet jeg ikke, men et av resultatene kan være mange lærere som i alt for stor grad er ettergivende og inkonsekvente når det gjelder håndhevelse av regler og rutiner. Et annet resultat er at ordet «lydighet» har forsvunnet fra vokabularet, men begrepet finnes der enda. Jeg spurte en gang et barnehagebarn hva ordet «snill» betyr, og hun fortalte meg at det betyr at man gjør som de voksne sier.