Fortelle

.oOo0 kan vi forebygge mobbing ved å være mer åpne for lek? 0oOo.

La oss begynne med en oppdiktet og erfaringsbasert fortelling:

 

Lille Jens, smiler og ler: Kjell pell potetskrell!

Lille Kjell er stille og ser usikkert på Jens, har en antydning til et smil på munnen

Voksne Johan: det der er faktisk ikke greit! Kjell kunne blitt lei seg!

Kjell blir alvorlig i ansiktet

Johan: nå synes jeg du skal si unnskyld til Kjell!

Jens blir mutt, Kjell rynker på pannen

 

Når barn leker, skjer det noe med fremferden til barnet: for eksempel kan de endre kroppsholdning, de kan smile på en spesiell måte, eller så skifter de kanskje tonefall og dialekt (mange steder skifter de til oslomål) – alt dette er lekesignaler.¹ Det å kunne lese og bruke lekesignaler er en viktig del av det å bygge sosial kompetanse. Barn som er dårlige på sånt, sliter med å skille det som er på lek fra det som er «på ordentlig» – da er det lett for at lekeslossing blir til ordentlig slossing, eller at språklek og «skyting» med pinner og andre «pikstoler» blir til plaging.

En tilsynelatende enkel løsning på noe av dette, er å forby lekeslossing og navneriming. Det er en dårlig idé – begge deler er gode og nyttige aktiviteter. I lekeslossingen dyrker barna bevegelsesglede, de lærer seg å ta hensyn, sette grenser, og oppføre seg rettferdig – f.eks. ved at større barn justerer seg for å sørge for at de mindre fremdeles har det gøy (dette må mange barn lære av å lekesloss med tydelige voksne). I tillegg er det en arena hvor eldre gutter som er vokst opp i en trang kjønnsrolle, kan vise hverandre omsorg og fysisk nærhet uten å bli beskyldt for å være «femi».² Når barna rimer på navn, leker de med lydene i språket, og legger grunnlag for senere læring av bokstaver – i tillegg til at de dyrker språkglede. Det at de rimer på navnene til hverandre (i stedet for stoler, kopper, og andre ting) gjør aktiviteten mer spennende og følelsesladet.

…ja og så er det gøy, da, og noe barna gjør fordi de vil det selv. Når man forbyr sånt, tar man fatt på en kamp mot både barnekultur og barnenatur – og som mange kan si av erfaring: det er ikke noe enkelt i det hele tatt.

La oss nå gå tilbake til den lille fortellingen vi startet med: hvis den voksne ikke hadde vært der, kunne dette vært ganske harmløst, kanskje til og med kimen til et vennskap – men ved at den voksne griper inn for å forby navnerimingen, blir den omdefinert til plaging – ikke bare for den voksne, men også for lille Kjell. Hvis maktforholdet mellom barna er ujevnt, og dette skjer over tid – ja da kalles det mobbing. Mobbing skapt av voksen intervensjon.

Voksne er ikke alltid så gode på å se disse lekesignalene, men det hjelper å vite at det er det man ser etter. Da kan den voksne bruke situasjonen til å hjelpe barnet med å lære seg å lese lekesignaler, i stedet for å hive seg inn i kampen mot pikstolene og navnerimingen. For eksempel:

 

Lille Jens, smiler og ler: Kjell pell potetskrell!

Lille Kjell er stille og ser usikkert på Jens, har antydningen til et smil på munnen

Voksne Johan: ser du Jens smiler? Jeg tror han vil leke med navnet ditt. Kanskje vi skal tøyse med navnet til Jens?

Kjell smiler lurt: Jens prens flens!

Jens ler: Johan blohan pohan!

 

________________________________________________________________________________________________

 

1: Hvis du vil lese mer om lek og lekesignaler, kan denne reportasjen om Birgitta K. Olofsson være et greit sted å begynne

2: se A qualitative approach to boys rough and tuble play: there is more than meets the eye, av Thomas L. Reed