Fortelle

Steinbrudd eller katedraler. Hva er egentlig «resultater» i skolen?

Dette er en lengre versjon av et innlegg i Bergens tidende

«Jeg opplever at mens vi før bygget katedraler, står vi nå og pirker i et steinbrudd»
Anne Grønlie, Lektor

Vi lever i et samfunn som krever et mangfold av spesialister – og det er godt, for vi er ulike. Noen er gode på å gi omsorg, noen er gode på å samle og lede vennegjengen, noen er gode på å regne og sortere, noen er gode håndverkere, noen er gode forhandlere og noen er gode fortellere eller kunstnere.

Hvis man leser jobbannonser og snakker med profesjonelle rekrutterere så ser man at det er slike ulike kompetanser som er ettertraktede – men det er også noen ord som går igjen. Ord som «samarbeidsevner», «ansvarlighet», «initiativ» og «driv».

Men det finnes en samtale om skolen i dag, hvor dette er fraværende. Her handler alt om testresultater, og elevene, de er bare «sterke» eller «svake».

Etter PISA-undesøkelsene begynte, begynte det også å dukke opp overskrifter som «Her er verdens beste skole». Det var visst Finland, men resultatet har ikke vært en lengre debatt om hva vi kunne lære av den finske skolen – det har vært et stadig større fokus på rangeringer. Ironisk nok ganske ulikt den finske skolepolitikken.

«Her er de beste skolene i landet», «Her er de beste ungdomsskolene i Bergen», «Norges 20 dårligste ungdomsskoler», det er ikke vanskelig å finne eksempler på en praksis som ser ut til å ha blitt dagligdags i avisene rundt i landet: å behandle de nasjonale prøvene som fullstendige og objektive målinger av skolekvalitet, og å bruke de til å lage rangeringslister.

I denne rangeringsdiskursen følger det også med et endimensjonalt syn på «skolekvalitet» – og dessverre ser det også ut til at det følger med et lignende syn på «elevkvalitet». Skolene er enten gode eller dårlige («høy» eller «lav kvalitet»), og det samme gjelder elevene («sterke» eller «svake») – alt ut i fra hvor gode de er på tall og bokstaver.

Den delen av utdanningspolitikken som hører med, har først og fremst handlet om å satse for fullt på det snevre settet med kompetanser som testes i PISA og de nasjonale prøvene – kort sagt: skriving, lesing og regning. Det vi bør spørre oss om, er om resten av skolens oppdrag råtner på rot. Det gjelder individuelle fag, som musikk og kunst og håndverk – men også de store og ulne målene som handler om holdninger, og om verdier som skolen bør bygge på – som at elevene skal få «utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong», at de skal «lære å tenkje kritisk og handle etisk» og «ha medansvar og rett til medverknad» som det står i opplæringsloven. Det er ikke vanskelig å se at disse verdiene henger sammen med ordene fra jobbannonsene – men det er også verdier og holdninger som er viktige for demokratiet, og for livet ellers.

I denne rare samtalen om skolen snakker vi om «læringstrykk» uten å snakke om hvorvidt trykket skal komme utenfra eller innenfra. Resultatet kan være en hverdag som oppleves som meningsløs for elevene – men hvor man holder opprøret unna med en overdreven bruk av lydighetstrening. For eksempel: «Sitt pent og tell eplene i boken, for nå er det ’rød tid’. Hvis hele klassen gjør det, får dere en stjerne. Får dere nok stjerner, skal vi ha kosetime» – slike tilnærminger kan føre til at elevene sitter pent og er «on task», og til at de skårer godt på de nasjonale prøvene – men de dyrker ikke skaperglede, engasjement og utforskertrang, og de dyrker heller ikke en ansvarlig og konstruktivt kritisk holdning til autoritet.

Vi bekymrer oss for utenforskap og ulikhet – men når svaret alltid er å satse hardere på å utvikle noen få ferdigheter, ender vi opp med en skole som nedprioriterer det å utvikle og synliggjøre de andre kompetansene: «tidlig innsats» ser ut til å alltid handle om mindre lek og stadig tidligere strukturert innlæring av tall og bokstaver, læreplanene slår fast at alle fag også skal handle om lesing, skriving og regning – og de praktiske og estetiske fagene nedprioriteres. Denne utviklingen har ikke gjort skolen mer rettferdig*, og vil heller aldri gjøre det. En skole som kun handler om å dyrke og synliggjøre et snevert sett med kompetanser, er en skole som skaper tapere.

Dette handler ikke om at vi skal ha en «koseskole» hvor alt bare er lett og gøy. Som med livet for øvrig, så skal det være både motgang og hardt arbeid. Men motgangen og arbeidet må gi mening for elevene, og alle må få utvikle sine styrker. Hvis ikke, river vi ned mer enn vi bygger opp, og vi ender med å sitte pirkende i steinbruddet.

*: for eksempel har seksårsreformen ikke vært sosialt utjevnende og det har heller ikke kunnskapsløftet