Lek, læring og seksåringene

Putekroken. En liten gruppe fra storbarnsavdelingen leker med byggeputene oppå tjukkasen. To gutter står og balanserer oppå hver sin kubeformede pute. Han ene ser bort på den andre, og på en brøkdel av et sekund signaliserer han med hele ansiktet og kroppsholdningen sin: «er du med, eller?» – så slenger han seg på den andre gutten, river han ned på tjukkasen og de ler og skråler sammen.

Her er det mye læring. Det handler om sosial kompetanse, om å ta hensyn til andre og å hevde seg selv, det handler om språk, det handler selvfølgelig om koordinasjon, styrke, smidighet, balanse, og bevegelsesglede, det handler om å utvikle en intuitiv forståelse av rom, topologi og fysikk, og det handler om å stimulere utviklingen til hjernen og hele resten av nervesystemet, og aller viktigst: det handler om vennskap og om barndom som noe som har verdi i seg selv.

Det kan være lett å glemme hvor viktig leken er, og å få inntrykk av at ordet «læring» er synonymt med «undervisning», og at barna ikke lærer når de «bare leker». Men det gjør de altså, og et av de viktigste målene med reform ’97 – hvor seksåringene begynte på skolen – var at småskolen (fra første til fjerde klasse) skulle ha en blanding av pedagogikken fra barnehagen og skolen.

«Flertallet vil sterkt understreke at kanskje det viktigste ved Reform 97 er at leken skal gis større plass både som pedagogisk virkemiddel og arbeidsmetode i opplæring og oppdragelse i småskolen»

– Kirke- utdannings- og forskningskommiteens instilling til Stortinget (Innst. S. nr.15 (1995–96))

Det fikk vi ikke til. Det er vanskelig å si hvorfor – men det er ikke fordi det er umulig. I Finland går seksåringene på førskolen, som nettopp er en blanding av barnehage og skole.

Og det er heller ikke fordi ren klasseromsundervisning er bedre for seksåringene enn den pedagogikken de opplevde i barnehagen. Barna i Finland klarer seg også, som kjent, godt i skolefagene. Etter vi tok seksåringene inn i skolen har vi ikke sett noen effekt på elevenes fagkunnskap (i alle fall ikke slik den er målt i PISA-testene - oppdatering fra 2019: resultatene fra PISA-testen i 2018 viser den samme stabile trenden, men noen mener skolen egentlig har hatt et positivt bidrag, som så har blitt balansert ut fordi elevene leser mindre på fritiden) eller på frafall fra videregående (det har vært stabilt siden 1994, da vi begynte å holde statistikken), og barn og unges fysiske og psykiske helse har heller ikke blitt bedre etter reformen – tvert i mot, og det kan ha en sammenheng.

På mange skoler er de fysiske forholdene ugunstige for god lek: i verste fall er kanskje uteområdet en flat plass med en ballbinge og noen apparater, og inne er det kun klasserom med rekker av pulter, og et lite utvalg leker fra forrige århundre – er barna heldige får de av og til bruke gymsalen i SFO-tiden. Det finnes barnehager med like kjedelige uteområder, men jeg tror de er skjeldnere. Dette tror jeg óg kommer av det enkle faktum at barnehagelærere har om lek i hvert eneste fagområde i utdanningen, mens ordet «lek» ikke en gang er nevnt i rammeplanen for grunnskolelærerutdanning.

Forsøkene i forkant av reformen viste at de fysiske omgivelsene har mye å si for pedagogikken som gjennomføres. Hvis forsøkene ble holdt i en skole, ble det mer skolete – med fokus på lærerstyrt undervisning. Ble de derimot holdt i en barnehage, ble pedagogikken mer barnehageaktig – med mer fokus på lek og annen selvstyrt aktivitet. Så la oss gjøre noe med det fysiske miljøet i skolen, og la oss gjøre det på den grundige og vanskelige måten, ved å få lek inn i grunnskolelærerutdanningen, og gi lærerne det de trenger for å ta det videre derfra.

Postet 7. januar, 2018, oppdatert i desember 2019. Bildet er en gammel tegning jeg fant frem for anledningen.