Motivasjon, aktivitetspedagogikk og kunst og håndverk

I løpet av praksisen min i skolen, og arbeidet i barnehagen, og i samtaler med lærere og andre pedagoger, har jeg gang på gang merket meg at motivasjon er noe av det viktigste vi arbeider med. Alt annet kan være så bra det bare vil, men hvis de som skal lære ikke er motivert for å lære, så hjelper det ikke. Innenfor kognitiv konstruktivisme er en av måtene vi blir motivert til å ta til oss kunnskap rett og slett det faktum at vi erfarer noe som ikke passer med våre eksisterende forestillinger. Tanken om at folk blir motivert til å lære bare ved at de merker at de har noe å lære, er et positivt syn å ha på elevene, og elevene blir påvirket av hvilket syn jeg har på dem. Derfor ville jeg sette meg inn i ulike ideer som handler om å skape motivasjon, som passer inn med nettopp denne læringsteorien. Siden praksisen min har vært i kunst og håndverk, vil jeg også fokusere på det som er relevant for dette faget, men det meste jeg skriver skal kunne benyttes mer generelt også.

Jeg vil begynne denne teksten med å skrive kjapt om kognitiv konstruktivisme, og hvorfor aktivitetspedagogiske fremgangsmåter ofte er nødvendig i kunst og håndverk-undervisningen. Hoveddelen av teksten om motivasjon begynner med det lille jeg fant av tanker om kunstfaget fra Piaget selv og noen refleksjoner rundt det. Resten av teksten vil i hovedsak være en oppsummering av de relevente delene av kapitlene om motivasjon og identitet fra «Elevens verden» (Imsen, 2005), og forskningsrapporten «A Motivational View of Constructivist informed Teaching» (Palmer, 2005), sammen med refleksjoner rundt hvordan dette er relevant for faget kunst og håndverk og min egen praksis. Jeg vil avslutte med en oppsummering og noen konklusjoner om hva jeg kan jobbe med videre.Continue reading

Urie Bronfenbrenners økologiske teori om sosialisering

Som Vygotskij, hadde Bronfenbrenner oppveksten sin i Russland. Han opplevde faktisk både «Oktoberrevolusjonen og Sovjetunionens første år på nært hold» før familien hans rømte til USA (Aagre, 2003, s.32). Men i motsetning til Vygotskij, som døde på 1930-tallet, 37 år gammel. Så døde ikke Bronfenbrenner før i 2005. Han var aktiv som professor ved Cornell University fra 1948, helt til det siste(The international child and youth care network, 2011). Med andre ord, en teoretiker som jobbet tett opp mot vår samtid. På den annen side, ble teorien utviklet på søttitallet, så den har hatt tid til å bli etablert og grundig utforsket.

Kontekst
I 1977 skrev Bronfenbrenner (s. 513. Sitert i International Encyclopedia of Education, 1994), «much of developmental psychology is the science of the strange behavior of children in strange situations with strange adults for the briefest possible periods of time». Dette var det han reagerte mot. Mennesker eksisterer ikke uavhengig av konteksten de er i, og heller ikke som viljeløse dukker som bare følger trender og strømninger i samfunnet. Mennesket lever i et komplisert samspill med sine nærmeste og samfunnet forøvrig, og det var det Bronfenbrenner ønsketContinue reading

Noen flere eksempler

Jeg har hatt ett kunstprosjekt i en barnehage — da snakket vi veldig mye. Kanskje litt for mye, og jeg tror jeg la listen utenfor det potensielle utviklingsområdet til barna. Jeg forsøkte å få barna med på å drive både komposisjon og bevisst fargevalg i forhold til følelser som bildet skulle kommunisere (og de skulle i tillegg samarbeide om bildet). Resultatet ble at barna ble slitne underveis i prosjektet, og jeg endte opp med å ta mer styring siden vi måtte ha et produkt, og vi måtte følge planen for å nå det.

Jeg hadde et bokbindingskurs (eller, det skulle egentlig være en kollokvie men det ble et kurs) for kunsthøgskolestudenter nærmere min egen alder. Der var vi på forhånd enige om hvorfor vi var der. Jeg hadde hatt et kurs i de bokbindingsteknikkene ganske så rett før, og var veldig bevisst de stedene hvor jeg følte kursholderen hadde vært utydelig i kommunikasjonen, og passet på å kommunisere disse tingene tydligere. Andre dagen lot jeg også noen av de som hadde vært til stede første dagen undervise de som hadde gått glipp av den. Jeg gjorde det mest fordi det virket som en luddig ting å gjøre, men jeg tror det fungerte godt. De fleste som gjennomførte det kurset ble dyktigere bokbindere enn det jeg er, og jeg får fremdeles ønsker om å holde et nytt.

Når det gjelder dette med språklæring. Min personlige erfaring i barnehagen leder meg til å tro at det er mer motivasjon enn bare et ønske om å formidle ubehag og ønsker. Det å bruke språket til å tulle og tøyse med kan også være en effektiv motivator. I tillegg er kommunikasjon noe som i seg selv er tilfredstillende. Barn liker å prate, ofte om de mest ubetydelige ting. Tomgangspreik om vær og ingenting er også populært blant oss voksne, men jeg tror fremdeles det er noe litt ekstra kjekt med de mer fokuserte samtalene.

Både motivasjonen som handler om å prate og bli hørt, og den som handler om å snakke om noe meningsfullt tror jeg kan være veldig nyttige i undervisningen.

Vygotskys sosiokulturelle læringsteori

Av de tre hovedretningene innen lærings- og motivasjonsteori, er det de sosiokulturelle teoriene jeg umiddelbart rynket mest på nesen av. Det var også de eneste jeg ikke hadde hørt om, da både behaviorismen og kognitivismen er sentrale og velkjente innenfor psykologi og sinnsfilosofi. Etter min egen utdanning innen estetiske fag har jeg også inntrykk av at de sosiokulturelle teoriene er spesielt populære og relevante blant de som underviser i disse.

Lev S. Vygotsky (1896–1934) var en Russisk/Sovjetisk teoretiker som er sentral i denne tradisjonen, og han er den sentrale teoretikeren jeg vil ta for meg i denne oppgaven.

Viktigheten av språket

Språket er sentralt hos Vygotsky, han mente at tenkingen til små barn er veldig begrenset før de lærer seg å snakke. Når de lærer å snakke, får de en større kognitiv bevissthet (de blir bevisste på sine egne tanker), så lenge de tenker høyt. I «Pedagogiske grunnproblemer» skriver Solerød (2005, s.238) at denne høyttenkingen foregår i et «egosentrisk språk» som etterhvert utvikler seg til et mer effektivt indre språk, som lar oss tenke og regulere vår egen atferd på et minst like høyt nivå uten å åpne munnen. Men det er ikke det som motiverer barna til å lære å snakke — det er et ønske om å kommunisere sine ønsker og ubehag.

Språket er en sosiokulturell konstruksjon, og derfor er det naturlig at kontakt med andre mennesker er det viktigste når barnet skal lære språk — både ordene, grammatikken og de merContinue reading